Jeg gjorde gud til far av ondskap.

Hver gang jeg åpner den oppstykkede versjonen av Moralens Genealogi av Arild Haaland møter setningen "I det minste ikke hinsides godt og slett" meg.

Det betyr noe, i den grad jeg er en indier.

Hvis Elisabeth skrev Zur Genalogi Der Moral i Paraguay er det en stor sannsynlighet for at setningen dreier seg om noen som var iferd med å overta Nietzsches forfatterskap via bevisst splitting av de to søsknene. Elisabeth hadde skrevet et viktig stykke om moral i Hinsides Godt Og Ondt, og dermed er Zur en ganske klar og nødvendig fortsettelse. Dermed Ra som kommenterende Den Glade Vitenskapen del 2, som på en merkelig måte leder direkte fram til nedre del av dette innlegget.

Men Ra som gud og ondskap gir mening på noen punkter allikevel.
Det er en viss sannsynlighet for at en opprinnelig Salome fortelling var moralsk.
Naturlig hvis etterkommere av en opprinnelig beboelse bodde der, eller samarbeidet med bulgarerne.
Det fører til den greske overtagelsen og den voldsomt aggressive utbasuneringen av moralitet som ender med tilegnelse til Eunoch.

Vi må gå ut fra at Eunoch er en forløper for Gt, og et mot-moralsk angrep på støttepilarer av Egypt.
Det er Ra som blir en del av en gresk Salomefortelling som gir grunnlag for en videre bruk av Ra til ondskap, og dermed ganske enkelt via en indisk eller gresk kutting av en fallos, og tildekning av den i en merkelig sømmelig gi faen holdning.
Det må bety at Ra hadde vært en del av Salome fallosen.

Sånn sett er ordet Eunoch i en gresk Salome møtepunktet mellom Ra moralitet og indisk moralitet.