Nietzsches forfatterskap tolket som et forsøk på å trøste Malwida von Meysenburg.

Malwida hadde i seg et forferdelig navn hvis hun var del av en russisk bevegelse. Kanskje influert av Usa, men med et jødisk ståsted at de hadde en tradisjon med å stå i motsetning til Egypt, men kun forståelig ved at de anså Jesus og den russiske urbefolkningen i Sibir som indianere. "Mennesklig altfor mennesklig" gir en forståelse. Men med mordet på Albert Brenner kan det igjen ha ført til Morgenrøden. Fordi Brenner ga et bilde på det som hadde skjedd. Aforisme 14 i Morgenrøden peker direkte fram til de samme stedene i Den Glade Vitenskapen av Lou Salome. Men med Malwida som den egentlige forfatteren er ønsket om galskap mer forståelig enn Nietzsches eller Elisabeths. Og dermed er Maktbegrepet viktig, fordi det handler om selvmord. "Hvem ville lytte til sukkene til de ensomme og bekymrede bevissthetene, Å dere himmelske makter, innvilg meg galskap". Nietzsches forsøk på å skape nye verdier er dermed kun forståelig ved at Jesus er død, men mer enn det, myrdet i hopetall på to kontinenter.

Konflikten mellom England og Usa.

Tolket som løst av Nietzsche i 1878. Det dreier seg om aforisme 11, og hvis vi går ut fra at Friedrich visste at Jesus var indianer, men at også forsøket på å formidle det var umulig, kan det ha ført til en bevisst angrepsposisjon mot språket. Noe som igjen førte til at han 1889 ble indianer.

Ei det, ess.

Hvem da. Griseknullersken. Konkret. Moren din. Griseknullersken.

Aforisme 14.

I Morgenrøden. Viser imidlertid en annen problemstilling. Elisabeth foreslår for sin bror å ofre seg for saken, det vil ultimat si å bli gal, fordi de hadde dannet en symbiose, og fordi hun hadde oppdaget muligheter med det som hadde skjedd. En fisting, gjort som et misbruk, hadde synliggjort for henne kvinnen som selvstendig vesen. Derfor er de to forfatterne på forskjellige ståsteder. Elisabeth bærer bud om mulighet til nye verdier, men avslører også at hun fikk sin innsikt litt for lett. Lou Salome, med sin overklassebevissthet avslører liketilt og ærlig at hun ikke har noe og si, men dermed er også hun den positive nihilisten i spenningen mellom de to kvinnene i den sammenhengen, og Lou Salome framstår derfor også som like sterk, og en nyttig samtalepartner, hvis vi går ut fra at Elisabeth allikevel har rett, på den måten at hun var på vei mot noe.

Aforisme 14.

I Den Glade Vitenskapen, må ha vært skrevet av Lou Salome. Jeg blir kvalm. Du husker ikke bare dårlig da? Hmph!

Spørsmålet er vel hvordan man kan beklage.

Når man snakker om antenner i forbindelse med en maktfilosofi. Det vil si at vi har kommet fram til siste kapittel Wille Zur Macht. Disiplin Og Avl. Og det kapitlet er viktig fordi det med temaet kan sies å være Elisabeths mulighet til å ha et ståsted, og det vil dermed også nødvendigvis føre til et motangrep, fra et mannlig ståsted. Det spesielle med antennen bortsett fra at det avklarer et vanskelig jødisk ståsted, hvis bidragsyteren er jødisk, med en selvavslørende vei inn i vanviddet like etter, er at det dreier seg om en fastgriping i noe som er nøyaktig Nietzsches grunnlag for avvisning i Menschliches. Det betyr at Nietzsche som en fiktiv figur i boka blir synlig, og at en naturlig kommunikasjon med insekter har funnet sin talsmann, og at Elisabeth kan sies å ikke tilhøre noen av de kategoriene, og selve aforisme 864 fremstår derfor først og fremst som et forsøk på å overdøve en kvinne.

At Elisabeth er overstyrt i Wille Zur Macht.

Er tydelig ved å lese boka grundig. Men Nietzsches egne notater finnes der. Dessuten er Elisabeths egne meninger tydelige og holder boka oppe. Men en overstyring, kanskje en ren latterliggjøring og nedsabling, styrt fra sentralt hold, kanskje fra Usa, er ikke så veldig forskjellig fra den rollen hun hadde som bidragsyter til Nietzsches egne skrifter, dessuten er det siste han skrev og forsøkte å gi ut, en dialog med Elisabeth i diktform hvor han innser at hun er den som egentlig har noe å si. Dermed belyser Elisabeths reise til Paraguay styrkeforholdet mellom de to, men også i forhold til en vanskelig oppvåkning om Egypt er hun viktig, kanskje i så stor grad at hun tok Quentzacostl med seg tilbake, eller allerede hadde han med seg før møtet med Lou Salome. Hun er opplagt slangen i Den Glade Vitenskapens innledningsdikt og dermed en annen side av en symbiose mellom søsknene som den i Zarathustra hvor han i tillegg ikler seg ørnens bilde. Elisabeth er mer jordnær. Hun er også viktig, ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun har noe å si, om overlevelse for oss som europeere. Men Elisabeth eksisterer ikke alene, og sammenbruddet i Tykland kan delvis komme av det. Spørsmål om bestialitet gjør det vanskelig å stå alene som kvinne. Men også brorens sykdom, og en eventuell egen kollaps. Det siste kan opplagt komme av den jødiske verdenskongressen, og en verdensomspennende latterliggjøring av henne. Spørsmålet blir da om det er mulig å lese Wille Zur Macht, for det virker opplagt at det er ønskelig, og dessuten danner grunnlag for overstyringer som går litt for lett forbi hennes person (Yalomes Da Nietzsche Gråt og Diethes Elisabeth biografi). Ettersom det er mulig å lese resten av forfatterskapet i forbindelse med henne, er det opplagt også mulig å lese Wille fra den synsvinkelen. Men man må dermed lese den som delvis falsk, med svært avslørende skriblerier fra alle inkludert Elisabeth, hvor Nietzsches egne notater står i en særstilling, fordi de kan ha vært de eneste som ikke var tenkt utgitt, og derfor heller ikke er mulig å angripe som problematiske utsagn.