Aforisme 14.

I Morgenrøden. Viser imidlertid en annen problemstilling. Elisabeth foreslår for sin bror å ofre seg for saken, det vil ultimat si å bli gal, fordi de hadde dannet en symbiose, og fordi hun hadde oppdaget muligheter med det som hadde skjedd. En fisting, gjort som et misbruk, hadde synliggjort for henne kvinnen som selvstendig vesen. Derfor er de to forfatterne på forskjellige ståsteder. Elisabeth bærer bud om mulighet til nye verdier, men avslører også at hun fikk sin innsikt litt for lett. Lou Salome, med sin overklassebevissthet avslører liketilt og ærlig at hun ikke har noe og si, men dermed er også hun den positive nihilisten i spenningen mellom de to kvinnene i den sammenhengen, og Lou Salome framstår derfor også som like sterk, og en nyttig samtalepartner, hvis vi går ut fra at Elisabeth allikevel har rett, på den måten at hun var på vei mot noe.