Elisabeth Nietzsche, tsarens kurer.

Merkelig nok, idet jeg avslutter Elisabeths historie med en fatalistisk tone med negative meninger dukker Strindberg opp.

Han ga ut sine samlede verk 1910.
Men plutselig, idet han hadde seiret over Nietzsche igjen (Tschandala-boka 1889 er en ren Friedrichhets. Den Starkare 1890 gir en morsom betoning av Strindberg og Nietzsche som to åndsvake) må han ha skjønt at han tok feil.

Hvorfor gir han et bilde av Elisabeth som kun en handlanger for Lou Salome?

Fordi Strindbergs projekt er jødehatersk.
Han binder seg til Nietzsche som en bror og avviser Elisabeth. Hun kan dermed forstås som beskytter av Wille Zur Macht med versjonen fra 1911 og på ren flukt rundt 1920 i England.
Strindberg angriper jomfru Maria som en splittelse i sitt eget navn, men tanken på Elisabeth som en del av brorens verk gir hans verdensyn et nådestøt.

Det igjen fører til at Strindberg må tolkes mot Nietzsche og Elisabeth.
Dermed har vi to løgnere, August lyver om det meste inkludert sin selvbiografi og diverse fiktive brev.
Elisabeth tilegner seg noe hun kan sies å ha krav på.