Jeg gir faen.

Nietzsches forfatterskap kan sies å ha strandet ved dette poenget.
Ved at han i Afgudernes Ragnarok stiller opp to menneskekjennere som motsetning, den ene ønsker fordeler, den andre er upersonlig.

Men hvem av de to søsknene dreier det seg om?

Det er det spennende, fordi Elisabeth er upersonlig (en positiv nihilist muligens) i forfatterskapet, mens i det virkelige livet gir hun til dels faen.
Nietzsche bryr seg om sine medmennesker, f.eks har mange blitt forledet til å tro at han elsket Lou Salome og var en god venn med Paul Ree. Men han glimter til i forfatterskapet med til dels tyranniske og rent jødehatende, kristenhatende, og kvinnehatende instillinger.

Kanskje kan Olaf Bull og Herman Wildenvey gi en forklaring.
Hvem av de to bryr seg?
Om hverandre?
Om Inga Hjort?

Det kan virke som om Wildenveys beveggrunn er faktumet at Olaf Bull ikke elsker ham.
Men er det tilfelle? Kanskje han hadde elsket Wildenvey hvis han var en kvinne, men ikke Inga Hjort?
Hvordan er Olaf Bulls instilling til homofile? Bør det trekke ned som et negativt bilde hvis han ikke godtar homofili?
Hva med et generelt vennskap.
Kan det ha vært det Wildenvey egentlig søkte etter?
Er det overhode mulig å tenke seg Olaf Bull som en god venn av Herman Wildenvey?

Vennskap og elskov er dermed de to punktene som gjør Nietzsche søsknene problematiske ettersom de to instillingene ikke er avklart, slik at man kan bli forledet til å tro at Elisabeth egentlig kun ønsket broren til sengs raskest mulig.