Da har vi kommet til en avklaring.

Nietzsche søsknene arbeider, som meg, med et viktig problem. Hva skjer hvis ingenting er sant, f. eks hvis Jesus er indianer. Det fører, med oppdagelsen av en virkelig liten Faraogutt, og en italiener som spiller en rolle, til tanken på en splittelse. Det er svært synlig i Norge ettersom egypterne kan ha sitt ståsted eller utgangspunkt i møte med normenn. Henrik Wergeland kan sies å ha gått hele løpet, og strander med jøden og jødinnen. Vi ble ferdig med problematikken rundt 1840, men Camilla Collet, som Elisabeth Nietzsche, viser en fastholding i egyptisk tankegods og ønsker. Elisabeth sier det klart i Morgenrøte. De to viktige mannlige personene etter Wergeland er Henrik Ibsen og Sven Elvestad, og de synliggjør problemet til en ekstrem og typisk norsk måte. Henrik Ibsen viser kvinnens ståsted ved at han som person kun har blitt sin mors øye. Og han holder scenarioet og problematikken på avstand ved skuespillet, han lager en fiktiv verden. Ibsen endte med en kollaps som ganske sikkert førte til hans blindhet og død. Elvestad velger mannens ståsted, kanskje fordi faren allerede hadde druknet i samsvar med Svens navn. Han lager også en fiktiv verden med sitt navn. Stein Riverton. Det vil si at han som Ibsen møter spørsmålet. Men han er hele tiden i angrep mot Jesus som problem, i så stor grad at han bruker den første verdenskrigen og en reise til England som en diskusjon med en fiktiv Mylord som den egentlige underliggende vanskeligheten. Og den første verdenskrigen handlet ganske sikkert om en oppvåkning om Jesus som indianer. Elvestad står i argumentasjon mot sine egne øyne, ender med fascinasjon for vold, fascisme, Hitler, kristendomstilegnelse, og kollapser på vei til Israel, kanskje fordi davidstjernen synliggjorde hans problem på en forferdelig måte. Mitt navn Ole handler for en stor del om amerikanere og engelskmenn som mener jeg ler av dem fordi de har blitt stående igjen med problemet. Mitt forsøk på å forklare at jeg virkelig liker Iggy Pop f.eks har blitt møtt med en voldsom avskyerklæring. Meg som symbol på norsk skyld for jødeutslettelsene holder ikke. Avklaringen i forhold til Nietzsche handler om deres to forfatterskap, selv om de kan sies å være i en symbiose. Elisabeth er en virkelig forfatterinne. Men med dikt og egyptisk vinkling som kan sies å tydeliggjøre en kvinnelig problematikk. Bruk Og Misbruk I Historien er hennes første selvstendige bok. Morgenrøte er hennes andre. Og den 4de delen av Also Sprach Zarathustra er hennes bok. Men Elisabeth er også den første kvinnen som møter problemet med splittelse og blindhet. Av den enkle grunnen at hun med søsknenes løsning på deling av oppgaver hele tiden sto i angrepsposisjon mot broren i en egyptisk rolle, som han ikke hadde. De 4 Utidsmessige fører med brorens 3 første versjoner ham i en en pyramideposisjon. Meschliches Alzumenschliches er laget som en del av Morgenrøte og kan ikke tolkes forskjellig fra den. Alzu Sprach Zarathustra er klart forskjellig i bok 1-3 og 4 pga en diktvektlegging. Men Den Glade Vitenskapen som gjenstående bok er dermed problematisk fordi det går direkte inne en problematisering av splittelse med innførselen av Lou Salome, som igjen må ha skjedd bevisst fra Meysenburgs side. Fordi hun mente at søsknene hadde klart oppgaven med å bli selvstendige individer litt for lett.