Det høyeste menneske.

Er Nietzsche selv.
Jeg simultanoversetter.
Morgenrøden er en Ja-siende bok, grundig men lys og grasiøs. Det samme er sant også og i den høyeste grad i Den Glade Vitenskapen i nesten hver setning av denne boken grundig og høye ånder går ømt hand i hand. Et vers, som uttrykker min taknemmelighet for den mest vidunderlige januar jeg noengang har opplevd hele boken er dens gave tilstrekkelig viser fra hvilke dybder vitenskap ble forvandlet til glede. (oversettelse unødvendig)
Hvem kan ha noen tvil med fullendt håp menes her, når man har fanget glimtet av Zarathustras første ord i slutten av den 4de boken? Eller når man har lest den granittlike setningen i slutten av den tredje boken, i hvis skjebnen for første gang finner et formular for seg selv, for evig? Sanger Av Prins Fri-Som-Fuglen, skrevet for det meste i Scicilia, minner en ganske kravstort av det provensiale konsept Glad Vitenskap, av den unionen av sanger, knave og friånd, som viser den vidunderlige tidlige kulturen av provinsen fra alle (uforståelig) kulturer det aller siste diktet framfor alt. Til Mistralen, en (uforståelig) dansesang i hvis, hvis du vil være så snill, man danser rett over moralen, er perfekt provinsialisme.